Jeg tar et avbrekk fra postinger om datateknikk til å minnes kaninen Daisy.
En liten svart og hvit løvehodekanin.
Hun ble født i november 2009 og døde 29. august 2017, litt over 7,5 år gammel. Ungene fikk først hilse på henne den 22. desember 2009. Fra rett over nyttår 2010 og fram til hun døde bodde hun hos oss.
Da hun kom til oss var hun verdens mykeste og nusseligste lille kanin. En bitteliten pelsball som var redd for å hoppe ned fra sofaen. Vi måtte legge puter på golvet for at hun skulle tørre å hoppe ned. Silkemyk pels var en egenskap hun beholdt helt fram til sin død.
Ungene var 7 og 8 år gamle da vi fikk henne, så hun har vært en del av familien gjennom en stor del av oppveksten deres. Vi hadde Daisy da bestemor og bestefar på Mo solgte huset og første gang ungene kjørte Trollstigen og Geiranger og gikk Besseggen.
Hun fikk være med oss på høstferier og vinterferier og påskeferier. Hun har vært på Gålå og på Sjusjøen og på Femundsenden og masse andre plasser. Hun var ikke så glad i reiseburet men hun så til å trives når hun fikk hoppe rundt og undersøke et nytt sted.
De fleste feriene tilbrakte hun imidlertid hos Heidi på Rotnes katte- og kaninpensjonat og der hadde hun det fint.
Hun fikk sin egen instagram-konto, kaninen Daisy.
Daisy var glad i jula men aller mest glad i juletrærne. Hun var også glad i snø som lot henne grave huler og ganger på verandaen hun tilbragte mye tid på.
Ikke alle kaniner er like hyggelige, men Daisy var en kjælen og vennlig kanin som gjerne hoppet opp i fanget til folk og elsket en god ørekos.
Hun fikk ingen kaninvenner men hun fikk mye oppmerksomhet fra menneskene sine og jeg tror hun hadde et fint lite kaninliv hos oss.
Daisy elsket kvister fra hengebjørk, mislikte tørr fjellbjørk, men gumlet både løvetann og kløver med stort velbehag. Hun var en ganske renslig og pertentlig liten kaninfrøken, og hun holdt seg på matta (dvs. hun var ikke veldig glad i parketten), noe som gjorde at hun fikk gå mye fritt. Ikke spiste hun ledninger heller om vi ser bort ifra et par-tre hodetelefoner tilhørende Eirik.
Det er trist at vi aldri mer skal få se kaninen danse foran verandadøra for å bli sluppet inn, og aldri mer få se kaninen sitte på den lille matta foran buret og stirre forhåpningfult mot matskapet. Og aldri mer få se kaninen være “crazy Daisy” og sprinte rundt på teppet og opp i sofaen.
Det er trist at Daisy er død men jeg er veldig glad for at akkurat hun ble vår kanin og at hun var hos oss i disse årene. Farvel lille venn!
