Først på twitter og så etterhvert på pixelfed, så har jeg postet bilder av verandaen i rekkehuset på Vestli, i ytterste Oslo nordøst, på forskjellige tider på året.

Nå har vi lukket døra for siste gang og overlevert nøkkelen til nye eiere.

En ting jeg har drevet med i sosiale medier (og “asosiale medier“) er å poste bilder fra samme steder til forskjellige tidspunkt og årstider.

En av stedene jeg har delt bilde av var er verandaen på rekkehuset under hashtaggen #veranda_vestli.

Mens det fortsatt var mulig å dele postingene fra pixelfed på twitter så ble jeg kontaktet av en sønn av de som vi hadde kjøpt hos. Han syntes det var koselig å se igjen sin barndoms utsikt og var glad for at vi hadde trivdes så godt at vi ble boende så lenge.

24 år ble det til slutt og jeg har aldri bodd så lenge noe sted, ikke en gang i huset jeg først vokste opp i.

Jeg har kjent på klumpen i halsen rett som det er, i månedene siden vi fant ut at vi ville flytte og fram til de siste par dagene før overtagelsen av nye eiere da jeg gikk gjennom rekkehuset for å plukke ned og rydde opp i de siste tingene vi hadde glemt.

Da vi startet på flytteprosessen så tenkte jeg at jeg ikke hadde noe spesiell tilknytning til huset og området. Det var bare enda et sted å bo i en rekke av bosteder siden jeg flyttet hjemmefra en gang på 1980-tallet.

Men jeg hadde visst litt tilknytning allikevel…?

Rekkehuset på Vestli har vært et hjem og er fylt med minner om fødselsdager og adventstider og 17.-mai’er og bleieskift og skrubbsår. Her hadde vi en liten kanin som levde hele sitt lille kaninliv.

Det har et godt sted å komme hjem til fra fjellturer og ferieturer i inn- og utland. Et sted å senke skuldene og si “hei husen vår” før man starter på jobben med å pakke ut alt fra turen. Spesielt mange fjellturer har det vært. Og alpinsamlinger.

Området er også veldig fint og kanskje ikke det folk utenfra forbinder med Groruddalen: nærhet til skogen og lysløype, en liten slalombakke (med gratis skiheis, betalt av bydelen) innen gådistanse, masse turmuligheter i nærskogene, t-bane inn til sentrum, ridesenter, golfbane, buldrefelt, frisbee-golfbane og kjøpesenter, alt innenfor gådistanse. For ikke å snakke om sherpatrappa i Liabratten, Liastua og Stovnertårnet.

Og så hadde vi et godt og stabilt naboskap på rekka vi bodde i, med lite utskiftinger i de årene vi bodde der.

Så hvorfor flytte? Nei si det…? Den viktigste grunnen for min del var vel at de 5-6 årene siden ungene dro hjemmefra har blitt veldig like. Det blir liksom “oi, er det jul igjen?” uten at man kan gjøre rede for året som har gått. Så jeg følte en trang til nye impulser.

Og så var det den litt ubehagelige aha-opplevelsen på at de “nye” tingene våre ikke var så nye lengre… F.eks. var de “nye” badene våre 20 år gamle. Og den siste store oppgraderingen som var nytt parkettgolv i første etasje og nye fronter på kjøkkenskapene, var 11 år gammel. Så skulle vi bli så måtte vi tenke på en ny runde med oppussing. Og det hadde vi (eller iallefall: jeg) ikke spesielt mye lyst til.

En annen faktor var at vi ikke lengre kjente så mange av naboene utenfor rekka. Da ungene var i barnehagealder og barneskolealder var det masse andre familier i samme situasjon i nabolaget og vi visste stort sett hvem alle var og var på nikk med dem.

Det var også et fellesskap drevet av at det fortsatt bodde folk i området som hadde flyttet inn da feltet ble bygd på starten av 1970-tallet og de sørget for at det var dugnader fylt med planer og mening, og… fellesskap.

Men nå har nesten alle av de opprinnelige beboerne flyttet eller falt fra. Og mesteparten av de som vi var småbarnsforeldre sammen med har også flyttet.

Og dermed… ble det flytting på oss også.

Så da er det farvel til “husen vår”. Takk for alle årene du var et godt hjem for oss! Og lykke til videre!